torsdag, november 08, 2012

Banak, en utpost mot nord

Jeg er stuet sammen med 40 andre på Widerøs Dash2 til Lakselv. De fleste her er grønt uniformerte. De henger med hodet og sikler. Permisjon med familie og kjærester setter spor. Nå skal de inn i ødemarka for å tjene landet. Tanken om at de gjør dette for meg og kommende generasjoners sikkerhet i Norge, synes absurd.
Vi er halvannen time forsinket. Vinterlandet Norge har fått snøfall og er som vanlig  ikke budd på dette i oktober. Er der noen buss som venter?
Fra høyttaleren kommer kapteinen med beskjed:
- Vi har prøvd å få kontakt med busselskapet, men ikke fått svar.

Dette er dagens andre og siste flygning til flyplassen ved havet og  "verdens ende". Jeg har i friskt minne en annen gang  jeg skulle til Karasjok. Da jeg ankom Banak Lufthavn Lakselv opplevde jeg at lysene ble slukket bak meg på hele flyplassen og jeg fant  meg selv alene i sammen med  en svensk lege som heller  ikke ante hvordan man kom seg  inn på vidda. Den gang endte det med drosje pålydende et firesifret  tall.

Det er mørkt når hjulene treffer bakken og soldatene velter seg opp i setet . Inne i terminalen samles vi rundt  bagasjebeltet og jeg syns det tar en liten evighet før noe skjer. De kamuflerte grønne bagene  kommer til syne. Hva den kamuflasjefargen har her i snøen å gjøre, aner jeg ikke, men forsvaret vet nok best. Til slutt kommer aluminiumskasse mi til syne.
Jeg lusker ut i snøen. Ingen buss. Det vil si jeg ser den ikke med  det samme.
Sjåføren har ikke tatt seg  bryderiet  i å kjøre  inn til terminalen. Jeg får  hjelp av to sivilkledde i samme situasjon.
-Det er den borte på jordet der.
Vi er tre som løser billett. Første stopp Karasjok. Dit er det sju mil.


Ingen kommentarer: