Året som gikk så fort.

Jeg eksperimenterer med Shorthand Social i denne oppsummeringen ved inngangen av et nytt år.
Jeg tar med noen bilder fra min datter Mari´s bryllup og et par høydepunkter fra jobbene og reisene jeg har hatt i år.

Reinflytting minutt for minutt

Hvert år trekker tusenvis av reinsdyr fra vidda i Indre Finnmark til kysten. Reinflytting er livsfarlig for dyra. Ikke er de sikker på om det er mat eller beite underveis og ikke vet de om andres reinflokker kommer så nært at dyrene kan stikke av å finne andre "venner". Dyra skal gå over 200 km. De svakeste rundt 150 dyr, ble plukket ut og sendt med trailer. Allikevel bestod Asle Ante Sara og familiens flokk av 1500 dyr som verden skulle bli kjent med på tur over Finnmarksvidda.

Vi skulle lage Slow Tv for NRK. Reinflytting minutt for minutt.
Jeg skulle gjøre opptak til bakfilmen og dessuten levere til sosiale medier.
Motstand er jo det som skaper dramaturgi. Bakfilmen blir nok bra.

Vi var 35 folk over vidda som skulle ha mat, transport, domuligheter osv. Bare tre på laget var kvinner. En av dem sa: Vi skal være glad det ikke er motsatt. Det blei et villmarksliv. På 8 dager vasket jeg meg ikke eller skiftet klær ordentlig. Jeg hadde med meg mye, men forholdene gav lite anledning til å pakke ut. Vi var på drift hele tiden Enten sov vi eller så jobbet vi. Min jobb bestod i å filme, redigere og å prøve å få sendt inn stoff til SoMe redaksjonen i Karasjok og Oslo.
Det var kaldt, 19 minus på natta flere dager. Vi hadde ikke fyringsvakt. Jeg frøs. Vi fikk sove to netter på ei hytte, 18 mennesker og sletts ikke alle havnet på senger. To netter sov vi på et bedehus... eller kapell. Der var et stort kristusbilde bak alteret og det norske flagg hang over knelebenken.

Vi fikk stort sett fram TV-signalet ved å bruke iP overføring til fjelltopper. Der var det link-stasjoner som sendte signalet videre til Karasjok hvor hjemme-redaksjonen kunne legge på musikk og kommunisere med folk som hadde spørsmål. Og det hadde de fra hele verden.

I snitt var det 19.000 mennesker som så på sakte-Tv fra vidda i hele perioden, døgnet rundt. Det er mer enn det vanlige på NRK2. I tillegg kom de som så på via nettet...Det var 30 % utlendinger av det slaget.

Dekningen for meg var avhengig av 3 eller 4G mobildekning og jeg måtte ved et par anlednonger kjøre til fjelltopper for å få kontakt med omverden.

Hei gammerat. Jeg skriver en blogg fra Reinflyttinga. Ken jeg bruke et avdine bilder der det er uvær?


Jeg skulle gjerne sett en Happy Ending på filmen, men vi måtte gi oss med sendingen før vi kom til kysten fordi været ble for ille og forsinkelsene for brutale.

Bildet under er tatt av Edmund Grønmo.

SnapChat satser på nyheter

I forbindelse med Social Media Days 2017 har  jeg møtt og assistert Yusuf Omar og kona Sumaiya Omar. De holdt et fantastisk show og forelesning om hvor utviklingen går innen nyheter. I dag er det flere videoer daglig  på Snap Chat enn Facebook og Youtube  til sammen. Innholdsmessig mangler det  mye på å kunne sammenlignes, men de satser på tilpassede nyheter for den enkelte.

Jeg streamet foredraget-
Etter en praktisk gjennomgang av Snap Chat og noen andre apper intervjuet  jeg ekteparet.

Storehouse RIP

Da  har min kjære følgesvenn appen og nettsidene Storehouse lagt ned virksomheten. Det var synd også fordi mange artikler her på bloggen er  laget med Storehouse. De er svarte nå. 

Skal vel rydde opp etter hvert.

CUBA 2016

Vi flyktet fra snø og 15 kuldegrader straks over nyttår i år. Jeg og kollega Eirik Jacobsen ville se Cuba før Fidel takker for seg. Nå har han jo overlatt til slekta allerede.
Jeg har vært på øya to ganger før, i 2003 og for akkurat 3 år siden. Siden den gang har det skjedd mye. Privatisering, under statlig kontroll, rett nok, har satt fart. Derfor er det nå betydelig mere CUC ($) i omløp. De siste par årene har det dukket opp noe som ligner vestlige butikker. Der er i Camaguey gågater med butikker. Fortsatt er der tradisjonell "utsalg" hvor folk kan komme med rasjoneringskortene sine. På tavla står når varene ventes å komme i hus, og så er det mulig å få det viktigste, egg, olje, mel. osv.
Dette var ikke en fotosafari, men jeg tok noen hundre bilder. Derfor Flicker galleriet. For oss som kommer fra det høye nord, er alt eksotisk. Lyset er flott og folkene slipper oss innpå. Det er sjeldent at folk ikke vil bli avbildet, i alle fall utenfor Havana.

Vi hadde 10 dager på Cuba og to dager reising til og fra. Vi ville ha leiebil for å utnytte tiden best  mulig. Slik gikk det ikke.
Mitt booking selskap for bil http://www.cubacaribbean.com/ sendt ikke ut voucher til før noen timer i forkant av at bilen skulle hentes. Internet på Cuba er det lite av og jeg fikk aldri den voucher. Så anser jeg det veldig useriøst at bilen var "100% in order " fra  cubacaribbean over en måned før. Så da  ble det buss. Buss på Cuba er også en opplevelse...
Vi kom oss til Trinidad med buss fra selskapet Viajes Cubanacan. Den gikk innom diverse hotell i Havana før den var på vei ut på landsbygda. Men den hadde guide som snakket engelsk og fransk i tillegg til spansk.
Fra Trinidad til det som er omtalt som Cubas største by Camaguey, var det noe værre. Busselskapet er Viazul Bus. Etter å ha stått i en lang kø to dager i forveien, havnet vi på en venteliste. Ingen grunn til bekymring, fikk vi vite. Plasser var reservert for de som booket  på Internett. Og rett nok. Vi fikk plass. Senere skulle samme selskap ta oss fra Camaguey tilbake til Havana. Da bussen startet med å kjøre mot Santiago, altså i motsatt retning av destinasjonen, var jeg litt i stuss. men ingen forklarte noe som helst. Og ingen av de to sjåførene var  engelsktalende. Bussen plukket opp en tysker  som de hadde sluppet av for å late vannet. Omveien blei 12 mil.
Men det skulle bli værre. Bussen stoppet på landeveien og det gikk et par timer før den fikk assistanse. Gearkassa hadde låst seg. Vi måtte tilbake til Camaguey. Nye timer gikk før vi fikk en ny buss. Kanskje var vi ekstra uheldig, men bussreise fra 05.30 til 22.15 er i drøyeste laget for meg.

En av nyhetene på Cuba er WiFi Hotspots. Ungdom og eldre har skaffet seg PCer og smarttelefoner og på visse punkt i parker samlet  de seg i store flokker med Skype, Google og Facebook. For et land som har vært under blokade, er dette radikalt. Internett kunne de kjøpe i form av kort, 20, 40 eller 60 minutter. 1, 2, eller 3 CUC. Det er dyrt, selv for oss.

Turen gikk altså til Havana, Trinidad og Camaguey. Havana er travel, forurenset og skitten. Men jeg blir aldri lei de forvitrete husene  men hvor vi aner at her var det amerikas rikeste som moret seg på 30, 40 og 50 -tallet. Her finnes de fineste bilene USA produserte på den tiden. At hus og biler fortsatt fungerer er et under. Men "fungerer", er ut fra en Cubansk standard.  Rehabilitering og reparasjon sees over alt. Men gamlebyen er også nå blitt gjenstand mye tigging. "Hola Dollar", lyder fra barna.  Malecon, den kjente hovedgata mot havet er blitt tilholdssted for prostituerte. I alle fall i områder rundt hotellene. Eirik minner meg om Evert Taube´s vise  "Flickan i Havana", som vi er så glad i i Skandinavia . Så er det kanskje ikke nytt.
Trinidad er på UNESCO´s  liste over det en turist må se når han er på Cuba. Og det er jeg enig i. Ikke bare pga. det verna området, men fordi den har et pulserende lokalt liv i sirkelen rundt sentrum. Her er alle veiene i grus eller brostein og kjøretøyet er hest, i stor grad. Fargene og lyset morgen og kveld er unikt. Himmelen har ofte passe med skyer for bildene mine. Det er sikkert fordi den varme luften fra havet presses opp mot fjellene som flankerer byen, og kondenserer.

Camaguey ligger midt på øya i et rikt jordbruksområde med stort kollektivt landbruk. Husene er lavere enn i Havana og bedre vedlikeholdt enn i Vieja ( Gamle Havana). Her finnes det nå shopping / gågater. Jeg tror at denne byen alikevel reflekterer et avslappet cubansk hverdagsliv bedre enn de to tidligere nevnte byer. Her fant jeg folk på trappa og i vinduene som satt akkurat der for 3 år siden. Ja jeg har bilder av den samme hunden på fast plass. Dessverre finner vi også fattige områder, nærmest slum utenfor sentrumsnære strøk.

Nyttårsforsett for iPhone Reportere

Nyttårsforsett?

Kampen om produksjonsmidlene og distribusjonskanaler innen media har alltid vært sentral for politisk bevissthet og egentlig hele samfunnsutviklingen. Det låter nesten som det Marxistiske Manifest. 

Michael Rosenblum skriver for et par dager siden: Alle elsker den frie pressen inntil de faktisk har den.. 

Nå er vi der. Nå kan hvem som helst nå ut til folket.
Vi har produksjonsmidlene og distribusjonsapparatet i lomma.
Vi er nå 1200 mennesker med i denne gruppa og kan lage de viktige historiene. Vi kan påvirke.

Den enkleste måten å nå ut med historiene er gjennom sosiale medier. 

NRK og sikkert også avisene, leter gjennom nettopp sosiale medier for å finne nyhetene og de personlige fortellingene. 

Jeg brukte store deler av sommeren 2015 på NRK Sommerbåten. Jeg var med i en gruppe som bare jobbet med moderering og publisering i nettopp sosiale medier.

Så handler det naturligvis litt om hvordan historiene fortelles. … Men kanskje ikke så mye som før. …rett og slett fordi fakta blandet med følelser, holder. Mest gjennomslagskraft i sosiale medier har kort-formatene. Videohistorien kan fortelles på 6,10 eller 30 sekunder.

Og det mangler ikke på historier som må fortelles. 

Vi har f. eks. aldri hatt mer vær enn i 2015.

2015 var videre året nordmenn reiste til Middelhavet for å hjelpe overlevende ut av vannet. Nå sitter det tusenvis av folk på mottak og bare venter på å fortelle det de har vært igjennom.

Hva om vi bestemte oss for at i 2016 skal vi bruke telefonen til å rapportere og produsere disse historiene?

Videre vil jeg be om at dere lar denne gruppa få være med på reisen gjennom at vi deler ideer, utfordringer, erfaringer og ikke minst resultater.

Godt Nytt År folkens

Høstens samling for EBU Academy fra Split, Crotia
Storehouse publiseringen min fra i fjor gjorde at jeg ble invitert til å lage noe i år også. "And in english please".  Det ble som følger: