It`s a blessing

Det var ikke noen velsignelse for oss i hvert fall. men en opplevelse, ja. Vi holdt på å filme og en lokal kom å nappet meg i armen. de blir regn. Dere må avslutte snart. 2 minutter etter bøttet det ned.

Folk satt ut bøtter for å samle regnvann, og bøttene ble fulle. Her betales for vannet i tillegg til at det må bæres kronglete veier. Jeg så mange som stod i regnet med pinner og skjøv søpla ut i elvene som etter hvert dannet seg i gata. Turen tilbake til bilen når det værste hadde gitt seg var et eventur. Vi delvis hoppet over bekker og kloakk og faren for å skli med joggeskoene var stor. Jeg kunne ikke ta fram kamera før jeg var i bilen.

Winston som har møtt dronningen

Ja, av Norge. I 2007 i forbindelse med Tv-aksjonen tok han hånden til dronningen og leide henne ned i slummen og det norske folk fikk se hvordan Winston og storesøsteren bodde. Nå tre år etter har Tv-aksjonen vært der å sjekket åssen det går med gutten. Vi fant en granntante, som Winston kaller bestemor. Søsteren er død. Grandtanten er den eneste voksne igjen i familien. Hun er 40 år og har nå 12 barn. Ingen av dem er hennes egen. Men hun kaller en sin, fordi.." Han fant jeg". nyfødt med morkake og rester av navlestrengen. I rennestenen. Bestemor satser alt på Winston fordi "Han har møtt dronningen av Norge". han skal føre dem ut av Kibera og fattigdommen.

Det jeg er spent på i kveld er hva dronningen sa da vi viste henne opptakene fra bestemor og Winston. NRK hadde intervju på slottsgården i formiddag.

Skinnegang i Kibera

Folk strømmer inn og ut av slummen. Mange jobber langt unna. Tusenvis følger jernbanesporet fordi det er lett å gå her. Det mangler veier i Kibera. Mellom husene er det snaue meteren med grøft i midten. Jeg ser et yrende liv. Det selges brukte ting. Jeg ser ikke at det kjøpes stort, men business er det nok, ellers hadde de ikke stått der hele dagen. Jeg ser unger i skoleuniformer og de som bare leker og jeg ser løshunder. Rundt jernbanelinja er det søppel, masse. Jernbaneskinna er opphøyet i landskapet slik at den også er et bra utsiktspunkt for bildene mine. Winston som vi er blitt kjent med, liker å gå hit om kvelden bare for å se utover blikktakene. Er man født og oppvokst her er det fint på et vis, men han drømmer om å bo et annet sted.

Så kommer plutselig toget. Det dundrer forbi, og jeg blir brått klar over at linja faktisk er i bruk. Her har de ikke akkurat brukt penger på sikring. Blindpassasjerer henger på utsiden.

Kollega Jørn, som har vært på jernbanemusèet i Nairobi, forteller at det ikke var noe by her før engelskmennene bygde jernbanen ved forrige århundreskifte.

Brittene ville kontrollere vannet i Nilen og altså måtte de kolonialisere Uganda med Victoriasjøen og Nilens viktigste opphav. Nairobi ble et depò før linja skulle bygget over fjellet og "The Rift Valley" mot Uganda.

Jeg har funnet fram en blues denne gang og viser her bilder fra et stykke jernbane gjennom Kibera.

Kibera, Afrikas største slum

Å lage fjernsyn i Kibera er rimelig vrient. Men med en "fikser" fikk vi pressekort, og med Unicef i ryggen samt to bevepnede vakter fra dipomatpolitiet, beveget vi oss inn . Det var et trist syn. (Og jeg har sett en del). jeg vil ikke skrive så mye, men bilder forteller som kjendt mer enn ord. derfor har jeg satt sammen noen snap-shots til musikk av Leeland. tears of the saint. Gudene gråter for Kibera.