Kul bomtur.

Jeg skulle ut å filme for Tv-aksjonen og 330 skvadronen på Ørlandet stilte opp for oss da de skulle øve uansett. Jeg og min reporter-kollega skulle fires ned på en snal brygge ved Kjeungskær fyr. Hun skulle innhente penger med bøssa si hos eventuelle folk der. (Gaggen er at vi samler inn i alle norske hus.) Etterpå skulle vi ned på dekk på nordgående hurtigrute mens velbeslotte passasjerer higer etter å gi penger til det gode formålet.

På videoen kan du se undertegnede på hodet (men med Jofa ishockey-hjelm) ut i løse lufta. Jeg prøvde filme på vei ned, men i den sterke vinden ble jeg veivet rundt i ring. Jeg har en løkke under armene og sjønner at om jeg løfter de opp, faller jeg i vannet. Om vaieren henger seg fast i noe vil den bli kuttet og resultatet er det samme. Derfor har vi fått på noe trangt og fryktelig varmt som kalles overlevelsesdrakter. Da jeg kom ned, veives det med armer og noen skriker "oppdrag". Det var den morroa. Reporter kom aldri etter. Jeg blir halt opp sammen med en redningsmann som hadde gått ned i forveien. Liv og helse er fortsatt viktigere enn fjernsyn og billige "gags". Men jeg var en erfaring rikere.

It`s a blessing

Det var ikke noen velsignelse for oss i hvert fall. men en opplevelse, ja. Vi holdt på å filme og en lokal kom å nappet meg i armen. de blir regn. Dere må avslutte snart. 2 minutter etter bøttet det ned.

Folk satt ut bøtter for å samle regnvann, og bøttene ble fulle. Her betales for vannet i tillegg til at det må bæres kronglete veier. Jeg så mange som stod i regnet med pinner og skjøv søpla ut i elvene som etter hvert dannet seg i gata. Turen tilbake til bilen når det værste hadde gitt seg var et eventur. Vi delvis hoppet over bekker og kloakk og faren for å skli med joggeskoene var stor. Jeg kunne ikke ta fram kamera før jeg var i bilen.

Skinnegang i Kibera

Folk strømmer inn og ut av slummen. Mange jobber langt unna. Tusenvis følger jernbanesporet fordi det er lett å gå her. Det mangler veier i Kibera. Mellom husene er det snaue meteren med grøft i midten. Jeg ser et yrende liv. Det selges brukte ting. Jeg ser ikke at det kjøpes stort, men business er det nok, ellers hadde de ikke stått der hele dagen. Jeg ser unger i skoleuniformer og de som bare leker og jeg ser løshunder. Rundt jernbanelinja er det søppel, masse. Jernbaneskinna er opphøyet i landskapet slik at den også er et bra utsiktspunkt for bildene mine. Winston som vi er blitt kjent med, liker å gå hit om kvelden bare for å se utover blikktakene. Er man født og oppvokst her er det fint på et vis, men han drømmer om å bo et annet sted.

Så kommer plutselig toget. Det dundrer forbi, og jeg blir brått klar over at linja faktisk er i bruk. Her har de ikke akkurat brukt penger på sikring. Blindpassasjerer henger på utsiden.

Kollega Jørn, som har vært på jernbanemusèet i Nairobi, forteller at det ikke var noe by her før engelskmennene bygde jernbanen ved forrige århundreskifte.

Brittene ville kontrollere vannet i Nilen og altså måtte de kolonialisere Uganda med Victoriasjøen og Nilens viktigste opphav. Nairobi ble et depò før linja skulle bygget over fjellet og "The Rift Valley" mot Uganda.

Jeg har funnet fram en blues denne gang og viser her bilder fra et stykke jernbane gjennom Kibera.

Mere rart i Jerusalem og Betlehem

Portene har navn etter hvor de peker. Jeg går inn Damaskusporten. Jeg har fått i oppdrag av kona mi Anne at jeg skal skaffe to sauer til julekrybba vår. Noen har spist opp sauene ?! Jeg er på jakt ette Via Dolerosa for det er en god idè å ha sauer fra den gata Jesus gikk med korset. Det skal vise seg at det er mest kremmere der i dag. De er så pågende at jeg gir opp men går inn i en suvenirbutikk i den muslimske delen. "Ja, han har sauer", men leter lenge under benker og bakerst i skap. han finner tre forskjellige både i utførelse og størrelse. Men jeg skal få dem særs billig da han vil slutte å selge sauer, eller julekrybber tolker jeg da... Hva betyr det? Tilspisser klimaet seg i gamlebyen, eller er han bare en lur gammel kremmer?

Jeg vil se mer av muren. Jeg ber om et bilde ser jeg ser den slynge seg gjennom landskapet. Vi reiser ut mot Betlehemsmarkene. Det har skjedd litt av hvert siden Jesu tid. Muren bl. annet, og en del utbygging. Utbyggingen står slitte i dag. Det er stopp en stund mens det forhandles i Washington om hvor muren skal gå... om fred i midtøsten? Men jeg ser at mye står på spill og mye må rives av setlerviksomhet. Jeg lærer at en setler er en som bor på okupert område av politiske grunner.

Det er dagen før siste fredagen i Ramadan. tusenvis av mennesker strømmer til Jerusalem. Også fra Betlehem kommer de i strie strømmer, men isralittene har stegt veien. kun sånne som oss, eller de med gule skilter kan passere. Muslimen må gjennom en smal port. Den besøker vi.

Store og små klager kan du bringe frem for gud i dine bønner. Det er sikkert godt for jødene å ha en muren å klage ved. Nå har jeg ikke lest meg opp på den historiske og religiøse bakgrunnen for muren, men det ser litt rart ut, eller hva?

Gaza

Det er spesielt å være i Gaza, eller på Gazastripa som det heter . Stripa er tettere befolket enn Hong Kong, får jeg vite. Det er internt fordrevne flyktninger her, men det ser ikke ut som de leirene jeg har sett før. Folk er stuet sammen i de få leilighetne som stå igjen etter bombingen for to årsiden. videoen under har en slags rekkefølge nedenfra .

Det var alvorlig strengt og selvfølgelig med filmforbud på Israelsk side. Men nå har vi fått gjort det vi skal og jeg tar sjangsen på å tøyse litt med videoblogging i emigrasjonen på palestinsk side. Det gikk veldig bra.

De sier det fortsatt kan finnes blindgjengere. 2 år etter? Ups, da gjelder det å trø varsomt. Vi er i et område mot kanten av den ikke sonen ingen skal bevege seg i. I alle fall ikke palestinere. Ikke desto mindre så jeg at noen med fare for å bli skutt, hadde plassert det palestinske flagget midt inne i "døsonen" for å provosere Israel.

Koridoren over døsonen er lang og jeg har grudd meg til å bære alt videoutstyret. Men et par palestiner tjener til livets opphold ved å trille eller bære for oss. Godt koridoren er godt or noe. Men det er ikke mange som kommer over grensen denne morgene. Det var oss og en par hjelpearbeidere, så fett er det nok ikke.

Andre dagen på Gazastripa får vi høre at situasjonen tilspisser seg i forhold til forhandlingene med israel. hamas har gjort flere forsøk de siste par døgnene for å punktere fredsprosessen.

Regjeringskvartalet er i ruiner og pussig nok er det noe av det siste som rives. Kanskje er det fordi det skal stå som et monument over tragedien slik at folk skal og minnes hvordan Israels herjinger i 2008 så ut. ( Som om det er lett å glemme, liksom..!)

Israel.....

Vi er med Tv-aksjonen i Jersualem. Målet er å komme inn på Gazastripa i morgen, men det skal vise seg å bli vrient. Vi må nemlig ha pressekort fra Israel.

Ja her har jeg delt opp litt. Saken er at vi fikk ikke dette pressekortet den morgenen. Vi ble avvist. Ansvarlige for å utstede sånt kort, hadde fått present av sin mann på brullupsdagen deres og reist på cruise. Dermed ble kontoret sengt.

Men med iherdig hjelp fra NRK`s Sidsel Wold i Jerusalem ble det til at de ville ta imot oss og noen andre kunne skrive pressekort.

Kryssingen ved Erez var et eventyr. "Du tror det ikke ør du får se det."Vel inne i Gaza,

Vel inne i Gaza tar Dan oss videre med noen betraktninger.

Soundslides fra Masisi

Greier jeg å forstå hvordan det er å være flyktning? Nei, men jeg var i Masisi i Kongo for Tv-aksjonen og jeg prøver. Jeg fant denne sangen av Oi Va Voi som handler om empati. Videre har jeg lagt til noen bilder av barn og voksne og plassen med flyktningeleirene. Som du ser er det vakkert der og det absurde er at de som bor der ikke kan ta del i den fruktbare jorda. De lever på fremmed manns land. De er fordrevet i eget land og fra nabolandet på grunn av en krig mellom de som vil kontrollere ressursene i området. Flyktninghjelpen hjelper med tak over hodet, juridisk hjel mm.

Hvordan avlede barn i Afrika

Vi er i flyktningeleir utenfor Goma i Kongo, og her viser Christina hvordan en lettest avleder barna slik at fotografen får jobbe i fred.

Plastposer og Afrika

Jeg har tidligere snakket om rester av plastikkposer som flyter overalt og som sauene spiser. Det var i Niger. Sauer spiser alt de kommer over. I Rwanda er det forbudt med plastposer. Det kan bli et problem for meg. Vi er på vei fra Kigali, hovedstaden i Rwanda, til Goma rett over grensen til Kongo.

Året som gikk. En oppsummering på blogfronten

Jeg leser meg tilbake til begynnelsen av året. Da var jeg opptatt av nye kamera og funksjoner mot nett. Spotify var ny for meg. Men dette året har i tillegg til tekniske muligheter og nytt utstyr vært preget av reiser og reiseblogger. I mars var jeg på Tenerife og gikk alene i fjellet. Det var etter å ha flydd opp og ned fjellene på Googlearth. Jeg fant ruter på Wikilock og jeg så bilder på Panoramio. Det ble til videobloggen Walkingontenerife
Jeg så for meg at den kondisen jeg ville bygge opp skulle komme godt med på mitt neste prosjekt som jeg kalte Vestover. Den handler om å gå Norge på tvers, fra Bergensveien til Bergen. Til dere som maser om hvordan det går, så er svaret at jeg aldri har satt noen begrensning tidsmessig på prosjektet. Men vi er i gang og tenker å gå videre.... snart. Her fra Holleia..

Først i sommer, reiste jeg til Færøyene hvor jeg og kollege Kjetil Grinderud underviste Kringvarp i videojournalistikk. Der traff vi en annen blogger og reisevant kar, Paul Olaissen Vi reiste rundt øya og kikka på de strømmene og plassene som han skulle padle i sommen og høst. Det blir nok et fantastisk TV program bare han får solgt det.

I juni besøkte jeg Niger som FN to år på rad har kåret til verdens stusseligste land å bo i. Der opplevde jeg 48 grader i skyggen. Det gikk faktisk helt greit, men varmt. Det er godt å komme hjem innimelom til det beste land i verden to år på rad.

Den årlige motorsykkelturen til vestlandet sørget også for en video i bloggen ØstblokkaMC.

I høst ble det Tanzaniatur hvor jeg fikk være med å lage en Tv-serie med Queendom og dessuten et portrett av en fattig bestemor som tar seg av sine to barnebarn. Mer problemer ... her. Se fest her.

Så ble det en tur langs solkysten, Spania, på leit etter nordmenn som lever "rikmannslivet" noen få kilometer fra Afrikas kystlinje. Bilder her.

Jeg besøkte deretter Soroti og en landsby, Katakwi, i Uganda hvor vi lagde "Åpen Himmel" med en gruppe som kaller seg Mothers Union. Området og folk var preget av at mange i foreldregenerasjonen var døde av hiv/aids og av at LRA har herjet og kidnappet unger i område i en årrekke. En mer tøysete variant.. her og her.

Så var det to hektiske uker med redigering av TV-aksjonen, og på aksjonsdagen video-blogget jeg "back stage".

I slutten av november ble det kursing for viderekommende videojournalister i Istanbul.

Denne byen holder jeg for å være den mest interessante hovedstaden i Europa. Kanskje fordi den er like mye Asia. Sjekk turen på andre siden av Bosporosstredet.

Flere spør meg om ikke blogginga tar mye tid. Jo det tar en del tid. Men jeg bruker mye video og legger den på Youtube/bloggerguy eller andre steder. Det går fort og gæli. Video gir en form for direkterapportering og stemning, humør og utrykk for det jeg måtte føle der og da. Etterpå går det an å være mer analytisk. Da blir forhåpentligvis historien større og viktigere "enn seg selv". For meg er det viktig å oppsummere. Hva var jeg egentlig med på?

På tampen av året registrer jeg at noen må ha satt pris på å følge meg. Takk for det. Jeg er trukket frem som en av de mest interessante bloggene dette året. Følg lenka og se hva du får ut av denne.

Og til slutt.. Jeg setter stor pris på å få lov å jobbe med noe som kan gjøre en forskjell for de fattigst i verden. Gjennom Tv-aksjonen fikk jeg brukt med selv medmenneskelig og faglig. Går det an å si det sånn? Gruppen TV-aksjonen Care på Facebook inneholder en del av dette. Der har jeg bidratt med mange videoblogger og bilder. Jeg regner med flere turer til Afrika i året som kommer da jeg skal fortsette i denne redaksjonen. Nå er det mennesker på flukt som er temaet gjennom Flykningehjelpen. Men nå får dere ha God Jul og et Godt nytt blogger-år.

Hilsen Bloggerguy,.... Gunnar Grønlund

Barby i Afrika

Vi filmet nettopp en fattig bestemor i løpet av et døgn. Stedet var Bonyo B som er ca. 5 mil utenfor Dar Es Salam i Tanzania. Bestemor, Tatu, tar seg av sine to døtres barn. Døtrene må reise inn til hovedstaden for å prøve å tjene til livets opphold med å selge frukt. Jeg ser datterdatter leke med en velkjendt figur som jeg ikke akkurat venter å finne i Afrika. Vi fokuserer på hvor mye arbeid det er å hente vann og hvor viktig det er å utnytte hver dråpe.
Tatu må betale for vannet. Hun ønsker å bli med i Cares spare og lånegruppe men har ikke råd til innskuddet på 2 kroner og femti øre. Se bilder av bestemor, barna og landsbyen -her-

Hun har ikke hode eller armer, men "kvinnen lever fortsatt". Den fattige familien i Bonyo B har ikke mange leker, men barbydukken blir flittig brukt.

Starten på det hele

Vi får lunsj servert i et kornlager. Kornlageret er selve livsforsikringen for landsbyen Kagadame. Vi er faktisk der det hele startet, starten for spare/lånegruppene i Niger. Jeg er fotografen og Bo Brekke er reporter men Moira Eknes er mor til det hele.

Videoblog from Africa

Det er spesielt når solen går ned etter en lang, varm dag nær ekvator. Det toppes når teamet ruller ut et teppe ogserverer en herlig kyllingrett i solnedgangen.

Verdens fattigste land

Niger er av FN kåret til verdens fattigste land. Ikke akkurat en kåring å være stolt av. Og det var svært stusselig der. Infrastruktur som manglet, med untak av mobilnett da. Veiene manglet eller var delvis dårlig. Kloakk, strøm, vann som vi tar som en selvfølge, manglet for det meste.
Jeg filmet for tv-aksjonen i NRK og var med Moira Eknes i Care der hun virket i seks år fra 1991.Hun ble mottatt som dronning, men så er det også blitt 400 000 kvinner i landet som sparer i lånegrupper som hun startet opp, MMD. Jeg filmet kvinner som solgte sand i byen. Vi var på universitetets campus og så hårresende boforhold og muligheter for å få lest. Vi møtte mange som tigget og bad om en slant, eller bare tomflaska det hadde vært vann i. Og det på tross av at det ikke finnes panteordning. Vi så brukte plastposer flyte over alt. Vi så geiter som spiste på plastposene og som sikkert går en usikker framtid i møte av den grunn. Mange steder har det ikke kommet nedbør på tross av at regntiden har satt inn. regn skaper vekst og mat. Det handler om å overleve.
Men vi så også livskraft og glede for de som hadde spart opp en liten reserve med mat.