Jeg er stuet sammen med 40 andre på Widerøs Dash2 til Lakselv. De fleste her er grønt uniformerte. De henger med hodet og sikler. Permisjon med familie og kjærester setter spor. Nå skal de inn i ødemarka for å tjene landet. Tanken om at de gjør dette for meg og kommende generasjoners sikkerhet i Norge, synes absurd.
Vi er halvannen time forsinket. Vinterlandet Norge har fått snøfall og er som vanlig ikke budd på dette i oktober. Er der noen buss som venter?
Fra høyttaleren kommer kapteinen med beskjed:
- Vi har prøvd å få kontakt med busselskapet, men ikke fått svar.
Dette er dagens andre og siste flygning til flyplassen ved havet og "verdens ende". Jeg har i friskt minne en annen gang jeg skulle til Karasjok. Da jeg ankom Banak Lufthavn Lakselv opplevde jeg at lysene ble slukket bak meg på hele flyplassen og jeg fant meg selv alene i sammen med en svensk lege som heller ikke ante hvordan man kom seg inn på vidda. Den gang endte det med drosje pålydende et firesifret tall.
Det er mørkt når hjulene treffer bakken og soldatene velter seg opp i setet . Inne i terminalen samles vi rundt bagasjebeltet og jeg syns det tar en liten evighet før noe skjer. De kamuflerte grønne bagene kommer til syne. Hva den kamuflasjefargen har her i snøen å gjøre, aner jeg ikke, men forsvaret vet nok best. Til slutt kommer aluminiumskasse mi til syne.
Jeg lusker ut i snøen. Ingen buss. Det vil si jeg ser den ikke med det samme.
Sjåføren har ikke tatt seg bryderiet i å kjøre inn til terminalen. Jeg får hjelp av to sivilkledde i samme situasjon.
-Det er den borte på jordet der.
Vi er tre som løser billett. Første stopp Karasjok. Dit er det sju mil.
Vi er halvannen time forsinket. Vinterlandet Norge har fått snøfall og er som vanlig ikke budd på dette i oktober. Er der noen buss som venter?
Fra høyttaleren kommer kapteinen med beskjed:- Vi har prøvd å få kontakt med busselskapet, men ikke fått svar.
Dette er dagens andre og siste flygning til flyplassen ved havet og "verdens ende". Jeg har i friskt minne en annen gang jeg skulle til Karasjok. Da jeg ankom Banak Lufthavn Lakselv opplevde jeg at lysene ble slukket bak meg på hele flyplassen og jeg fant meg selv alene i sammen med en svensk lege som heller ikke ante hvordan man kom seg inn på vidda. Den gang endte det med drosje pålydende et firesifret tall.
Det er mørkt når hjulene treffer bakken og soldatene velter seg opp i setet . Inne i terminalen samles vi rundt bagasjebeltet og jeg syns det tar en liten evighet før noe skjer. De kamuflerte grønne bagene kommer til syne. Hva den kamuflasjefargen har her i snøen å gjøre, aner jeg ikke, men forsvaret vet nok best. Til slutt kommer aluminiumskasse mi til syne.
Jeg lusker ut i snøen. Ingen buss. Det vil si jeg ser den ikke med det samme.
Sjåføren har ikke tatt seg bryderiet i å kjøre inn til terminalen. Jeg får hjelp av to sivilkledde i samme situasjon.
-Det er den borte på jordet der.
Vi er tre som løser billett. Første stopp Karasjok. Dit er det sju mil.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar