Bussen svinger inn til Rica Hotel Karasjok. De to medpassasjererne kommer foran meg i køen og jeg rekker å se meg rundt i resepsjonsområdet. En gasspeis i hjørnet lager hygge. Det er åpen løsning mot den store spisesal. Der er ingen gjester, men fire samedrakter henger på storveggen over baren og restauranten. Det er kofter fra Karasjok og det andre tettstedet 14 mil unna, Kautokeino. Vi er i sameland.
Jeg får et "flashback" fra et tidligere besøk her i resepsjonen. En turistbuss havna foran meg i innsjekkinga.
-Where can we see the laps?
Jeg husker jeg følte meg ille berørt på vegne av de to samene i resepsjonen.
Insjekkingen går bedre nå, men jeg irriterer meg over at hotellet skal ha vesentlig mere forskuddsbetaling enn det rommet koster.
-Det er polizy her.
-Dere stoler ikke på gjestene deres. Dere tror jeg skal ødelegge rommet? Jeg prøver å være litt brysk.
-Du er heldig. Vi tar bare 110%, sier unggutten i resepsjonen.
Rommene er de samme som på alle rimelig konferansehotell, en seng, en stol og et bitte lite skrivebord fylt opp med egen-reklame. Bordet er ikke brukbart til noe som helst. Hvis jeg prøver å jobbe der med PCen min, stanger jeg nesten i TVen som henger rett over. Det som skiller dette hotellet fra andre lignende, er at alle rommene har et reinsdyr-gevir over TVen.
Jeg må ha mat, men å sette meg i den store tomme salen og betale 400 kr, gidder jeg ikke. Jeg går ned til kaféen. Her får jeg lapskausen til 140,- kr
-Bare forsyn deg selv.
Sist jeg spiste her var det også lapskaus. Da sa jeg:
-Er den god?
Svaret kom etter en lang stillhet...
-Du skal få den for 100.
Jeg liker dette. Her er det enkelt, ikke noe fjas.
En 55 tommer flatskjerm lyser opp i rommet. To barn sitter i en krok og spiller gameboy. Ellers er det tomt her óg.
Med full mage går jeg en omvei tilbake til hotellet. Her er en bro over elva med samme navn, Karasjohka, to rundkjøringer, to besinstasjoner men tre dagligvare butikker. Dette er sentrum av Karasjok. Her er furuskog. Jeg har lære at forskjellen mellom samebygdene Kautokeino og Karasjok er nettopp at nabobygda mangler trær.
På hauene på hver side av elva ligger boligområdene.
Bortenfor rundkjøring nummer to på vei tilbake ser jeg en imponerende arkitektonisk kreasjon. Det er en siluett som ligner en lavo. Det er Sametinget. Sammen med NRK og kommuneadministrasjonen, er dette de største arbeidsplassene her.
Det snør lett og på Statoil lyser det minus 8 grader. Lufta oppleves som utrolig tørr og jeg som nesten alltid fryser, syns dette er flott. Jeg legger meg tidlig. I morgen klokken 0800 skal jeg til Sapmi, eller Sameradioen som det het tidligere, å gjøre det jeg er kommet for.
 |
| Dette er pizzaen, men den er stengt. |
-Where can we see the laps?
Jeg husker jeg følte meg ille berørt på vegne av de to samene i resepsjonen.
Insjekkingen går bedre nå, men jeg irriterer meg over at hotellet skal ha vesentlig mere forskuddsbetaling enn det rommet koster.
-Det er polizy her.
-Dere stoler ikke på gjestene deres. Dere tror jeg skal ødelegge rommet? Jeg prøver å være litt brysk.
-Du er heldig. Vi tar bare 110%, sier unggutten i resepsjonen.
Rommene er de samme som på alle rimelig konferansehotell, en seng, en stol og et bitte lite skrivebord fylt opp med egen-reklame. Bordet er ikke brukbart til noe som helst. Hvis jeg prøver å jobbe der med PCen min, stanger jeg nesten i TVen som henger rett over. Det som skiller dette hotellet fra andre lignende, er at alle rommene har et reinsdyr-gevir over TVen.
Jeg må ha mat, men å sette meg i den store tomme salen og betale 400 kr, gidder jeg ikke. Jeg går ned til kaféen. Her får jeg lapskausen til 140,- kr
 |
| Broen over elva som gav Karasjok navnet |
Sist jeg spiste her var det også lapskaus. Da sa jeg:
-Er den god?
Svaret kom etter en lang stillhet...
-Du skal få den for 100.
Jeg liker dette. Her er det enkelt, ikke noe fjas.
En 55 tommer flatskjerm lyser opp i rommet. To barn sitter i en krok og spiller gameboy. Ellers er det tomt her óg.
Med full mage går jeg en omvei tilbake til hotellet. Her er en bro over elva med samme navn, Karasjohka, to rundkjøringer, to besinstasjoner men tre dagligvare butikker. Dette er sentrum av Karasjok. Her er furuskog. Jeg har lære at forskjellen mellom samebygdene Kautokeino og Karasjok er nettopp at nabobygda mangler trær.
På hauene på hver side av elva ligger boligområdene.
Bortenfor rundkjøring nummer to på vei tilbake ser jeg en imponerende arkitektonisk kreasjon. Det er en siluett som ligner en lavo. Det er Sametinget. Sammen med NRK og kommuneadministrasjonen, er dette de største arbeidsplassene her.
Det snør lett og på Statoil lyser det minus 8 grader. Lufta oppleves som utrolig tørr og jeg som nesten alltid fryser, syns dette er flott. Jeg legger meg tidlig. I morgen klokken 0800 skal jeg til Sapmi, eller Sameradioen som det het tidligere, å gjøre det jeg er kommet for.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar