Karasjok, en mandag kveld..

Bussen svinger inn til Rica Hotel Karasjok. De to medpassasjererne kommer foran meg i køen og jeg rekker å se meg rundt i resepsjonsområdet. En gasspeis i hjørnet lager hygge. Det er åpen løsning mot den store spisesal. Der er ingen gjester, men fire samedrakter henger på storveggen over  baren og restauranten.  Det er kofter fra Karasjok og det andre tettstedet 14 mil unna, Kautokeino. Vi er i sameland.

Dette er pizzaen, men den er  stengt. 

Jeg får et "flashback" fra et tidligere besøk her i resepsjonen. En turistbuss havna foran meg i innsjekkinga.
-Where can we see the laps?
Jeg husker jeg følte meg ille berørt på vegne av de  to samene i resepsjonen.
Insjekkingen går bedre nå, men jeg irriterer meg over at hotellet skal ha vesentlig mere forskuddsbetaling enn det rommet koster.
-Det er polizy her.
-Dere stoler ikke på gjestene deres. Dere tror jeg skal ødelegge rommet? Jeg prøver å være litt brysk.
-Du er heldig. Vi tar bare 110%,  sier unggutten i resepsjonen.

Rommene er de samme som på alle rimelig konferansehotell, en seng, en stol og et bitte lite skrivebord fylt opp med egen-reklame.  Bordet er ikke brukbart til noe som helst. Hvis jeg prøver å jobbe der med  PCen min, stanger jeg nesten i TVen som henger rett over. Det som skiller dette hotellet fra andre lignende, er at alle rommene har et reinsdyr-gevir over TVen.

Jeg må ha mat, men å sette meg i den store tomme salen og betale 400 kr, gidder jeg ikke. Jeg går ned til kaféen. Her får jeg lapskausen til 140,- kr

Broen over  elva  som gav Karasjok navnet

-Bare forsyn deg selv.
Sist jeg spiste her var det også lapskaus. Da sa jeg:
-Er den god?
Svaret kom etter en lang stillhet...
-Du skal få den for 100.
Jeg liker dette. Her er det enkelt, ikke noe fjas.
En 55 tommer flatskjerm lyser opp i rommet. To barn sitter i en krok og spiller gameboy. Ellers er det tomt her óg.
Med full mage går jeg en omvei tilbake til hotellet. Her er en bro over elva med samme navn, Karasjohka, to rundkjøringer, to besinstasjoner men tre dagligvare butikker. Dette er  sentrum av Karasjok. Her er furuskog. Jeg har lære at forskjellen mellom samebygdene Kautokeino og Karasjok er nettopp at nabobygda mangler trær.
På hauene på hver side av elva ligger boligområdene.
Bortenfor rundkjøring nummer to på vei tilbake ser jeg en imponerende arkitektonisk kreasjon. Det er en siluett som ligner en lavo.  Det er Sametinget. Sammen med NRK og kommuneadministrasjonen, er dette de største arbeidsplassene her.

Det snør lett og på Statoil lyser det minus 8 grader. Lufta oppleves som utrolig tørr og jeg som nesten alltid fryser, syns dette er flott.  Jeg legger meg tidlig. I morgen klokken 0800 skal jeg til Sapmi, eller Sameradioen som det het tidligere, å gjøre det jeg er kommet for.

Banak, en utpost mot nord

Jeg er stuet sammen med 40 andre på Widerøs Dash2 til Lakselv. De fleste her er grønt uniformerte. De henger med hodet og sikler. Permisjon med familie og kjærester setter spor. Nå skal de inn i ødemarka for å tjene landet. Tanken om at de gjør dette for meg og kommende generasjoners sikkerhet i Norge, synes absurd.
Vi er halvannen time forsinket. Vinterlandet Norge har fått snøfall og er som vanlig  ikke budd på dette i oktober. Er der noen buss som venter?
Fra høyttaleren kommer kapteinen med beskjed:
- Vi har prøvd å få kontakt med busselskapet, men ikke fått svar.

Dette er dagens andre og siste flygning til flyplassen ved havet og  "verdens ende". Jeg har i friskt minne en annen gang  jeg skulle til Karasjok. Da jeg ankom Banak Lufthavn Lakselv opplevde jeg at lysene ble slukket bak meg på hele flyplassen og jeg fant  meg selv alene i sammen med  en svensk lege som heller  ikke ante hvordan man kom seg  inn på vidda. Den gang endte det med drosje pålydende et firesifret  tall.

Det er mørkt når hjulene treffer bakken og soldatene velter seg opp i setet . Inne i terminalen samles vi rundt  bagasjebeltet og jeg syns det tar en liten evighet før noe skjer. De kamuflerte grønne bagene  kommer til syne. Hva den kamuflasjefargen har her i snøen å gjøre, aner jeg ikke, men forsvaret vet nok best. Til slutt kommer aluminiumskasse mi til syne.
Jeg lusker ut i snøen. Ingen buss. Det vil si jeg ser den ikke med  det samme.
Sjåføren har ikke tatt seg  bryderiet  i å kjøre  inn til terminalen. Jeg får  hjelp av to sivilkledde i samme situasjon.
-Det er den borte på jordet der.
Vi er tre som løser billett. Første stopp Karasjok. Dit er det sju mil.