Karasjok, en mandag kveld..

Bussen svinger inn til Rica Hotel Karasjok. De to medpassasjererne kommer foran meg i køen og jeg rekker å se meg rundt i resepsjonsområdet. En gasspeis i hjørnet lager hygge. Det er åpen løsning mot den store spisesal. Der er ingen gjester, men fire samedrakter henger på storveggen over  baren og restauranten.  Det er kofter fra Karasjok og det andre tettstedet 14 mil unna, Kautokeino. Vi er i sameland.

Dette er pizzaen, men den er  stengt. 

Jeg får et "flashback" fra et tidligere besøk her i resepsjonen. En turistbuss havna foran meg i innsjekkinga.
-Where can we see the laps?
Jeg husker jeg følte meg ille berørt på vegne av de  to samene i resepsjonen.
Insjekkingen går bedre nå, men jeg irriterer meg over at hotellet skal ha vesentlig mere forskuddsbetaling enn det rommet koster.
-Det er polizy her.
-Dere stoler ikke på gjestene deres. Dere tror jeg skal ødelegge rommet? Jeg prøver å være litt brysk.
-Du er heldig. Vi tar bare 110%,  sier unggutten i resepsjonen.

Rommene er de samme som på alle rimelig konferansehotell, en seng, en stol og et bitte lite skrivebord fylt opp med egen-reklame.  Bordet er ikke brukbart til noe som helst. Hvis jeg prøver å jobbe der med  PCen min, stanger jeg nesten i TVen som henger rett over. Det som skiller dette hotellet fra andre lignende, er at alle rommene har et reinsdyr-gevir over TVen.

Jeg må ha mat, men å sette meg i den store tomme salen og betale 400 kr, gidder jeg ikke. Jeg går ned til kaféen. Her får jeg lapskausen til 140,- kr

Broen over  elva  som gav Karasjok navnet

-Bare forsyn deg selv.
Sist jeg spiste her var det også lapskaus. Da sa jeg:
-Er den god?
Svaret kom etter en lang stillhet...
-Du skal få den for 100.
Jeg liker dette. Her er det enkelt, ikke noe fjas.
En 55 tommer flatskjerm lyser opp i rommet. To barn sitter i en krok og spiller gameboy. Ellers er det tomt her óg.
Med full mage går jeg en omvei tilbake til hotellet. Her er en bro over elva med samme navn, Karasjohka, to rundkjøringer, to besinstasjoner men tre dagligvare butikker. Dette er  sentrum av Karasjok. Her er furuskog. Jeg har lære at forskjellen mellom samebygdene Kautokeino og Karasjok er nettopp at nabobygda mangler trær.
På hauene på hver side av elva ligger boligområdene.
Bortenfor rundkjøring nummer to på vei tilbake ser jeg en imponerende arkitektonisk kreasjon. Det er en siluett som ligner en lavo.  Det er Sametinget. Sammen med NRK og kommuneadministrasjonen, er dette de største arbeidsplassene her.

Det snør lett og på Statoil lyser det minus 8 grader. Lufta oppleves som utrolig tørr og jeg som nesten alltid fryser, syns dette er flott.  Jeg legger meg tidlig. I morgen klokken 0800 skal jeg til Sapmi, eller Sameradioen som det het tidligere, å gjøre det jeg er kommet for.

Et kurs er ikke bare....

Et kurs handler ikke bare om innhold og pedagogikk. Det er reise, utsyr, overnatting og altså ikke så reint lite logistikk.

Vi skal holde tredje del av kurset i videojournalist i Karasjok. Nina Eriksen og jeg, Gunnar Grønlund, møter opp på Kompetanseavdelingen klokken 14 søndag. Id-korter virker ikke og stessnivået stiger. Vi har et fly å rekke. Turid Homme som bor i nærheten blir redningen. Men starten ble ikke den beste. Vi har mye baggasje. Apple og redigering med Final Cut betinger mye utstyr fra sør. Baggasjen veier 96 kg, og på økonomibilletter blir det overvekt på 1600,-kr
Flyet tar oss til Alta, og så er det 25 mil via Skaidi og Lakselv. Heldigvis har vi valgt en firehjulsdrevet leiebil. Snødrevet hemmer til dels sikten over fjellet. Vi er nesten alene på veien. 4 ganger ser vi rødrev, ellers er det lite liv . Etter tre og en halv time er vi fremme. Hotellet er fullt . Sametinget er samlet og vi tar inn på hytte 22 på NAFCamping, Karasjok. Vi er ventet. Magnus har satt på varmen og nøkkelen står i døra. Klokka er 22.30 og det er 14 kuldegrader ute.
Neste dag er vi tidlig oppe. Det finnes ikke rom i Samiradioen, så vi skal holde kurs på scenen i kulturhuset. Vi blir møtt av vaktmester Per Iver Gaup og sammen rigger vi pulter og stoler. Varmen er heldigvis satt på dagen i forveien. TV og lerret kommer på plass. Pæra i projektoren virker fortsatt.....puh. Slike detaljer er på sett og vis produksjonskritiske.
Kurset går sin gang. Jan Roger Østby har bestilt rundstykker til lunch. Middag lager vi en dag på hytta. De resterende dagene spiser vi på Hansebari i Finnland. Det er 16 kilometer dit, og det er verdt turen.
Returen til Alta fredag går den indre veien. Været er godt og temperaturen er oppe i -4 grader. På Alta flyplass vil de først ikke ta kassa med Apple-utstyret. Det er strengt med at et kolli ikke skal overstige 30 kilo. Kassa er 40 kg. Vi godsnakker med en mann i kjeledress. Jo da, greit. Overvekt 1800,- kroner. Så snør det på Gardemoen...forsinkelse. Deretter er det noe feil med flapsen på vårt fly. Mere forsinkelser. Kapteinen ringer service og jobber med papirarbeidet, får vi vite. Nina skal videre på handletur til New York lørdag tidlig. Om ikke flyet går blir det ikke jul...
Vi er hjemme fredag kveld klokken 2330. Lørdag skrives reiseregning, reiserapport og overtidsskjema. Det er litt overtid.