torsdag, desember 28, 2017

Året som gikk så fort.



Jeg eksperimenterer med Shorthand Social i denne oppsummeringen ved inngangen av et nytt år.
Jeg tar med noen bilder fra min datter Mari´s bryllup og et par høydepunkter fra jobbene og reisene jeg har hatt i år.

søndag, juni 11, 2017

Reinflytting minutt for minutt

Hvert år trekker tusenvis av reinsdyr fra vidda i Indre Finnmark til kysten. Reinflytting er livsfarlig for dyra. Ikke er de sikker på om det er mat eller beite underveis og ikke vet de om andres reinflokker kommer så nært at dyrene kan stikke av å finne andre "venner". Dyra skal gå over 200 km. De svakeste rundt 150 dyr, ble plukket ut og sendt med trailer. Allikevel bestod Asle Ante Sara og familiens flokk av 1500 dyr som verden skulle bli kjent med på tur over Finnmarksvidda.

Vi skulle lage Slow Tv for NRK. Reinflytting minutt for minutt.
Jeg skulle gjøre opptak til bakfilmen og dessuten levere til sosiale medier.
Reinflytting 2017Motstand er jo det som skaper dramaturgi. Bakfilmen blir nok bra.
Vi var 35 folk over vidda som skulle ha mat, transport, domuligheter osv. Bare tre på laget var kvinner. En av dem sa: Vi skal være glad det ikke er motsatt. Det blei et villmarksliv. På 8 dager vasket jeg meg ikke eller skiftet klær ordentlig. Jeg hadde med meg mye, men forholdene gav lite anledning til å pakke ut. Vi var på drift hele tiden Enten sov vi eller så jobbet vi. Min jobb bestod i å filme, redigere og å prøve å få sendt inn stoff til SoMe redaksjonen i Karasjok og Oslo.
Det var kaldt, 19 minus på natta flere dager. Vi hadde ikke fyringsvakt. Jeg frøs. Vi fikk sove to netter på ei hytte, 18 mennesker og sletts ikke alle havnet på senger. To netter sov vi på et bedehus... eller kapell. Der var et stort kristusbilde bak alteret og det norske flagg hang over knelebenken.

Vi fikk stort sett fram TV-signalet ved å bruke iP overføring til fjelltopper. Der var det link-stasjoner som sendte signalet videre til Karasjok hvor hjemme-redaksjonen kunne legge på musikk og kommunisere med folk som hadde spørsmål. Og det hadde de fra hele verden.

I snitt var det 19.000 mennesker som så på sakte-Tv fra vidda i hele perioden, døgnet rundt. Det er mer enn det vanlige på NRK2. I tillegg kom de som så på via nettet...Det var 30 % utlendinger av det slaget.

Dekningen for meg var avhengig av 3 eller 4G mobildekning og jeg måtte ved et par anlednonger kjøre til fjelltopper for å få kontakt med omverden.

Hei gammerat. Jeg skriver en blogg fra Reinflyttinga. Ken jeg bruke et avdine bilder der det er uvær?


Jeg skulle gjerne sett en Happy Ending på filmen, men vi måtte gi oss med sendingen før vi kom til kysten fordi været ble for ille og forsinkelsene for brutale.

Bildet under er tatt av Edmund Grønmo.
Foto: Edmund Johannes Grønmo



søndag, februar 05, 2017

SnapChat satser på nyheter

I forbindelse med Social Media Days 2017 har  jeg møtt og assistert Yusuf Omar og kona Sumaiya Omar. De holdt et fantastisk show og forelesning om hvor utviklingen går innen nyheter. I dag er det flere videoer daglig  på Snap Chat enn Facebook og Youtube  til sammen. Innholdsmessig mangler det  mye på å kunne sammenlignes, men de satser på tilpassede nyheter for den enkelte.

Jeg streamet foredraget-
Etter en praktisk gjennomgang av Snap Chat og noen andre apper intervjuet  jeg ekteparet.

onsdag, april 20, 2016

Storehouse RIP

Da  har min kjære følgesvenn appen og nettsidene Storehouse lagt ned virksomheten. Det var synd også fordi mange artikler her på bloggen er  laget med Storehouse. De er svarte nå. 
Skal vel rydde opp etter hvert.

søndag, januar 31, 2016

CUBA 2016

CUBA 2016

Vi flyktet fra snø og 15 kuldegrader straks over nyttår i år. Jeg og kollega Eirik Jacobsen ville se Cuba før Fidel takker for seg. Nå har han jo overlatt til slekta allerede.
Jeg har vært på øya to ganger før, i 2003 og for akkurat 3 år siden. Siden den gang har det skjedd mye. Privatisering, under statlig kontroll, rett nok, har satt fart. Derfor er det nå betydelig mere CUC ($) i omløp. De siste par årene har det dukket opp noe som ligner vestlige butikker. Der er i Camaguey gågater med butikker. Fortsatt er der tradisjonell "utsalg" hvor folk kan komme med rasjoneringskortene sine. På tavla står når varene ventes å komme i hus, og så er det mulig å få det viktigste, egg, olje, mel. osv.
Dette var ikke en fotosafari, men jeg tok noen hundre bilder. Derfor Flicker galleriet. For oss som kommer fra det høye nord, er alt eksotisk. Lyset er flott og folkene slipper oss innpå. Det er sjeldent at folk ikke vil bli avbildet, i alle fall utenfor Havana.

Vi hadde 10 dager på Cuba og to dager reising til og fra. Vi ville ha leiebil for å utnytte tiden best  mulig. Slik gikk det ikke.
Mitt booking selskap for bil http://www.cubacaribbean.com/ sendt ikke ut voucher til før noen timer i forkant av at bilen skulle hentes. Internet på Cuba er det lite av og jeg fikk aldri den voucher. Så anser jeg det veldig useriøst at bilen var "100% in order " fra  cubacaribbean over en måned før. Så da  ble det buss. Buss på Cuba er også en opplevelse...
Vi kom oss til Trinidad med buss fra selskapet Viajes Cubanacan. Den gikk innom diverse hotell i Havana før den var på vei ut på landsbygda. Men den hadde guide som snakket engelsk og fransk i tillegg til spansk.
Fra Trinidad til det som er omtalt som Cubas største by Camaguey, var det noe værre. Busselskapet er Viazul Bus. Etter å ha stått i en lang kø to dager i forveien, havnet vi på en venteliste. Ingen grunn til bekymring, fikk vi vite. Plasser var reservert for de som booket  på Internett. Og rett nok. Vi fikk plass. Senere skulle samme selskap ta oss fra Camaguey tilbake til Havana. Da bussen startet med å kjøre mot Santiago, altså i motsatt retning av destinasjonen, var jeg litt i stuss. men ingen forklarte noe som helst. Og ingen av de to sjåførene var  engelsktalende. Bussen plukket opp en tysker  som de hadde sluppet av for å late vannet. Omveien blei 12 mil.
Men det skulle bli værre. Bussen stoppet på landeveien og det gikk et par timer før den fikk assistanse. Gearkassa hadde låst seg. Vi måtte tilbake til Camaguey. Nye timer gikk før vi fikk en ny buss. Kanskje var vi ekstra uheldig, men bussreise fra 05.30 til 22.15 er i drøyeste laget for meg.

En av nyhetene på Cuba er WiFi Hotspots. Ungdom og eldre har skaffet seg PCer og smarttelefoner og på visse punkt i parker samlet  de seg i store flokker med Skype, Google og Facebook. For et land som har vært under blokade, er dette radikalt. Internett kunne de kjøpe i form av kort, 20, 40 eller 60 minutter. 1, 2, eller 3 CUC. Det er dyrt, selv for oss.

Turen gikk altså til Havana, Trinidad og Camaguey. Havana er travel, forurenset og skitten. Men jeg blir aldri lei de forvitrete husene  men hvor vi aner at her var det amerikas rikeste som moret seg på 30, 40 og 50 -tallet. Her finnes de fineste bilene USA produserte på den tiden. At hus og biler fortsatt fungerer er et under. Men "fungerer", er ut fra en Cubansk standard.  Rehabilitering og reparasjon sees over alt. Men gamlebyen er også nå blitt gjenstand mye tigging. "Hola Dollar", lyder fra barna.  Malecon, den kjente hovedgata mot havet er blitt tilholdssted for prostituerte. I alle fall i områder rundt hotellene. Eirik minner meg om Evert Taube´s vise  "Flickan i Havana", som vi er så glad i i Skandinavia . Så er det kanskje ikke nytt.
Trinidad er på UNESCO´s  liste over det en turist må se når han er på Cuba. Og det er jeg enig i. Ikke bare pga. det verna området, men fordi den har et pulserende lokalt liv i sirkelen rundt sentrum. Her er alle veiene i grus eller brostein og kjøretøyet er hest, i stor grad. Fargene og lyset morgen og kveld er unikt. Himmelen har ofte passe med skyer for bildene mine. Det er sikkert fordi den varme luften fra havet presses opp mot fjellene som flankerer byen, og kondenserer.

Camaguey ligger midt på øya i et rikt jordbruksområde med stort kollektivt landbruk. Husene er lavere enn i Havana og bedre vedlikeholdt enn i Vieja ( Gamle Havana). Her finnes det nå shopping / gågater. Jeg tror at denne byen alikevel reflekterer et avslappet cubansk hverdagsliv bedre enn de to tidligere nevnte byer. Her fant jeg folk på trappa og i vinduene som satt akkurat der for 3 år siden. Ja jeg har bilder av den samme hunden på fast plass. Dessverre finner vi også fattige områder, nærmest slum utenfor sentrumsnære strøk.

torsdag, desember 31, 2015

Nyttårsforsett for iPhone Reportere

Nyttårsforsett?
Kampen om produksjonsmidlene og distribusjonskanaler innen media har alltid vært sentral for politisk bevissthet og egentlig hele samfunnsutviklingen. Det låter nesten som det Marxistiske Manifest. 
Michael Rosenblum skriver for et par dager siden: Alle elsker den frie pressen inntil de faktisk har den.. 
Nå er vi der. Nå kan hvem som helst nå ut til folket.
Vi har produksjonsmidlene og distribusjonsapparatet i lomma.
Vi er nå 1200 mennesker med i denne gruppa og kan lage de viktige historiene. Vi kan påvirke.
Den enkleste måten å nå ut med historiene er gjennom sosiale medier. 
NRK og sikkert også avisene, leter gjennom nettopp sosiale medier for å finne nyhetene og de personlige fortellingene. 
Jeg brukte store deler av sommeren 2015 på NRK Sommerbåten. Jeg var med i en gruppe som bare jobbet med moderering og publisering i nettopp sosiale medier.
Så handler det naturligvis litt om hvordan historiene fortelles. … Men kanskje ikke så mye som før. …rett og slett fordi fakta blandet med følelser, holder. Mest gjennomslagskraft i sosiale medier har kort-formatene. Videohistorien kan fortelles på 6,10 eller 30 sekunder.
Og det mangler ikke på historier som må fortelles. 
Vi har f. eks. aldri hatt mer vær enn i 2015.
2015 var videre året nordmenn reiste til Middelhavet for å hjelpe overlevende ut av vannet. Nå sitter det tusenvis av folk på mottak og bare venter på å fortelle det de har vært igjennom.
Hva om vi bestemte oss for at i 2016 skal vi bruke telefonen til å rapportere og produsere disse historiene?
Videre vil jeg be om at dere lar denne gruppa få være med på reisen gjennom at vi deler ideer, utfordringer, erfaringer og ikke minst resultater.

Godt Nytt År folkens

søndag, oktober 18, 2015

Høstens samling for EBU Academy fra Split, Crotia
Storehouse publiseringen min fra i fjor gjorde at jeg ble invitert til å lage noe i år også. "And in english please".  Det ble som følger:

mandag, juni 29, 2015

NRK Sommer 2015

Jeg er på NRK´s sommerbåt i tre uker og jobber med sosiale medier. Jeg prøver blant annet å bruke Storehouse inn på Facebook. Her  eer dronevideoer fra de første havnene. Videoene er skutt med DJi3 , lagt  inn i NRK kvalitet på server, så redigert på min Macbook til mp4 filer. Disse er så tatt  inn i iPad  og publisert. Jeg er redd det gikk for mye ut over videokvaliteten.


torsdag, oktober 16, 2014

onsdag, oktober 15, 2014

DJI fly away

Under NAB lærte jeg at nyhetsformidling blir streaming fra droner og security kamera. I løpet  av  sommeren har jeg lært meg å fly. Phantom Vision2 + er et quadcopter som selges som en plug and play løsning. Plugg inn oppladet batteri, les en lapp om varsellamper, og fly. Ja, "det er så genielt at hvem som helst kan fly og om noe går galt skal du bare slå av kontrolleren, så da  kommer dronen hjem og lander pent innenfor 3 meters radius". Nå trodde ikke jeg så mye på det, så jeg øvde meg innomhus med en liten drone, Nano Blade, som gjorde at jeg fikk skikkelig respekt for flyvning.

På videoen øver jeg meg mens Mari Grønlund gjør litt joga i solnedgangen.

En søndag formiddag gikk det fryktelig galt. Da fløy den sin vei.
Jeg var på det største nyklippede jordet så langt og fulgte alle regler for sikkerhet og prosedyrer. Jeg la merke til at det blinket litt feil farge, men det var ikke uvanlig for mitt kopter. Jeg var et par hundre  meter unna og fikk problemer med styrinhgen. Da prøvde jeg såkalt Fail Safe. Det skulle jeg aldri ha  gjort. Den oppførte seg som den ikke hadde noen hjempunkt og drev vekk. Straks så jeg ikke hvor den var.
Jeg lette med WiFi finder i nærområdet og i dagene som fulgte ble det lange turer over jordene og i skogen i området.
Når jeg googler DJi Flyaway finner jeg ca.132 000 treff. Dette er en software bug. Lærdommen er: Aldri stol på automatikken.
Nå har jeg fått ny DJi og den virker faktisk mye mer stabil, men jeg kommer ikke til å bruke Fail Safe modus, ever again.

Digital story telling

Hva er nå det? Det handler i manges øyne om en multimedial publisering på nett og bærbare enheter / mobil.
I dag har jeg brukt tid på hva disse folka gjør.
Northwestern University Knight Lab builds software that helps inform and engage the public



Jeg har nettopp vært på Malta og kladdet i appen Storehouse Den er nok ikke ment som et verktøy for å ta  notater, men mer for å vise video og bilde historier på et pent vis. Friheten er rimelig stor i forhold til hvordan bildene kan plasseres, men tekstplasering er begrenset. Jeg buttet også på antall enheter som maks kan være 50 i dette gratisverktøyet. Se gjerne på hva jeg kladdet. Her !
Jeg tvittret også dette og det skapte litt oppmerksomhet.
Min konto med flere historier... her.





Blogger og ikke minst Wordpress gir oss verktøy for enkel publisering fra PC, men det  finnes nå mange mobile apper som kan benyttes gratis.  Store selskaper som NRK vil sikkert kjøpe dyre og kompliserte  løsninger. Jeg tar gjerne en diskusjon om hva som funker best på mobile enheter.

En av de lekre nyhetsrelaterte prosjekten jeg har sett på nettet nylig er den New  York Times har laget om snøras. Prosjektet  heter  Snow Fall. Men den er nok ikke laget  på noen mobil akkurat.


torsdag, april 17, 2014

Stort og smått på NAB

Dette er svært. Nordhallen, senterhallen og sydhallen, oppe og nede, samt uteområdet. Det går busser  mellom hallene. Nå er vel det for pingler, men det beror vel på hvor mye du har tråkket rundt.
"Broadcast" er fortsatt en industri som vokser mot himmelen. For noen kan utstyret koste hva det vil, bare det er et hakk bedre enn tidligere modell.
Men Black Magic har lagt seg på ei anna linje. De viste fram to anderledes og nyskapende studiokamera.



Med iPhonen min lager jeg videoer om prosessene som kolleger er oppe i på NAB. Selv er jeg  interessert i noe så smått og enkelt som smarttelefon som produksjonsverktøy.

NAB og Las Vegas

Allerede på Virgin Air, skjønte vi hva Vegas handlet om. Flyvertinna på flygningen fra Los Angeles til Las Vegas maste på høytaleren om lykketall og
pengeinnsats. I ankomsthallen fant vi de første spilleautomatene. Da vi kom til Treasure Island, hotellet vårt, fant jeg først ikke resepsjonen pga.  automater og spillebord. Ved heisen til rommet mitt, stod det to ungjenter med fjær på hode som mente jeg måtte vinne en bil. En Corvette, tror jeg. Apropos heisen, det var to innganger og hver av dem førte til to forskjellige  etasjenivåer. Den første heisen jeg prøvde, tok meg til 20. etasje og over, men jeg skulle bare til 11.

Hver april kommer det nesten 100.000 mennesker fra hele verden for å høre om det siste fra Tv-bransjen. 1700 firmaer vet at dette er  stedet for nyheter og for å få vist hva de har  utviklet siden sist. Dette er verdens største  "broadcast-messe", NAB. Mitt firma, NRK, pleier å sende 20-30 folk hit, men i år er vi 15. Dette på tross av at vi står foran viktige systemmessige valg for fremtiden. Jeg kan nevne nye videoservere, kamera for nyhetene, studiokamera i HD for distriktskontorene våre og satelittutstyr for hurtig innsending av nyhetene.

Las Vegas er ikke stor, men å gå mellom kvartalene er det ikke mange som gjør. Jeg prøvde det og et kvartal tar 10 minutter å gå. Noen sa at Convention Center var i gangavstand...   
Videoen under er skutt på iPhone.

Venice Beach, Los Angeles


Jeg er på vei til Las Vegas og NAB. Det er verdens største messe for kringkasting.


Dette har jeg gjort før.
Å reise 10 timer inn i fremtiden gjør mye med  søvnrytmen. Derfor la jeg inn to overnattinger i Los Angeles før jeg skulle inn i ørkenen. Jeg bestilte plass på hostel Samesun på Venice Beach.

Jeg visste dette ville bli en opplevelse og mine to gode kollegaer Trygve og Christian ble vel med uten å vite hva de gikk til. Jeg tenkte nok at hostel med 4 og 8 mannsrom var utenfor deres n komfortsone, så også min, men hva gjør en ikke i jakten på en god historie; noe å skrive hjem om. Det viste seg at Samesun også hadde "privat room" selv om det kostet noe mer.

Venice Beach er der Sykkelpolitiet og Bay Watch ble spilt inn. Det er her hippiene, skaterne og surferne får vist seg fram.
Vi ankom etter mørkets frambrudd og gikk mer eller mindre rett i seng. Klokka var tross alt 08.30 norsk tid og vi hadde reist i noenogtjue timer. Neste morra, etter en typisk amerikansk frokost på SideWalk Cafe, leide vi sykler for hele dagen og gav oss i vei mot Santa Monica.

Foruten en bred og nærmest uendelig strand mot Stillehavet, er Venice Beach begunstiget med anlegg for folk som liker gymnastiske øvelser.  Her er bane for skateboard, sykling, apparater  for styrketrening, ballspill osv. Men det var også mye "street art" eller tagging å se. Dessverre fins det også mange uteliggere og gjenglemte hippier med åpenbare rusproblem. Jeg minnes hostelresepsjonisten som advarte oss om at vi måtte passe sakene våre. Vi sykler sakte. Her er mye å ta bilde av. 

Jeg traff en foretningsmann som satt i sanda under en parasoll. «Dette er kontoret mitt, her har jeg sol, vind, kaffe og public WiFi. Hva mer trenger jeg»?


søndag, oktober 27, 2013

Demensavdelingen



Vi skal lage Tv-aksjon om demens og jeg gleder meg. Jeg har tenkt at jeg skal være dagevis i en lukket avdeling  å dokumentere hvor elendig Norge tar seg av gamle og syke, og spesielt de som ikke kan ta vare på seg selv. ..Litt forutinntatt der altså…
Finnes det lukkede avdelinger i Norge…. Jeg mener hvor døra er fysisk lukket og låst?

Som forberedelse drar jeg på seminar der Maja Daniels, en svensk stillfotograf, journalist og sosiolog forteller og viser bilder  fra  dementavdeling i Frankrike.

Så kommer bestillingen. Du skal være med Lotte Olsen. Hun skal blogge fra omsorgshjemmet på Hvelven ved Hønefoss. Du skal ta stills og lage et par ”teasere” på TV for bloggen.

Jeg tar med meg Canon C300 for jeg har en hemmelig idé om å bildelegge aksjonslåta til Thom Hell, How. Vi har i år ikke tatt oss råd til å lage musikkvideo av den da det kostet skjorta i fjor.
Jeg har også med meg Canon Stillskamera EOS 650D som for øvrig tar glimrende video.
Videre må jeg ha XF305 kamera som er VJ-standard for HD produksjoner på NRK Marienlyst. Årsaken er at jeg vet jeg må jage situasjoner og jobbe raskt når det skjer ting…. Og det egner C300 seg dårlig til. Lotte skal også ha et  kamera for hun blir boende  på gjesterommet og jobber derfor alene når ikke jeg er der. Så har jeg med meg et Gopro Hero3 for å ta timelaps av tiden som flyr –soloppgang  og solnedgang, skyer over  himmelen, men også for andre eventualiteter. Ja og så har vi med  oss hver vår iPhone da. Den brukes til alt av sosiale medier som vi selvsagt er supergode på både Lotte og jeg.



Sammen med Lotte  gjennomfører jeg også en nattevakt. Det er runder innom alle rom
klokken 0200 og 0600 og samtalene med de som ikke får sove. Ja og så måtte jeg filme leggeprosessen for mange og morgenstell.


Flere ganger i løpet av natta høres rop om hjelp i korridoren. Jeg starter kamera, og  selv  om jeg ikke ser stort i mørket fanges lyden opp.

Mellom 2 og 3. Vakt setter jeg raskt sammen et utkast til ”musikkvideoen. Den blir vist  til kollegaer i Tvaksjonen og på vaktrommet på demensavdelingen. Tårene må holdes  tilbake. Men det er bare hverdagen, ubesudlet, men med en vakker låt til.

I materialet er det tre av brukerne som utpreger seg. Gerd, Trygve og Sven. Jeg viser et utdrag for Unni som er prosjektleder for  Tv-aksjonen, og hun kontakter Kringkaster, de  som programsetter NRK. Vi får tilbud om å lage 29 minutter i beste sendetid på NRK1 om en snau uke.  Egentlig var programmet nærmest ferdig etter min lille redigering på stuebordet mitt mellom vaktene på Hvelven.
Tilbakemeldingene ble meget bra. Lotte viste omsorg, kjærlighet og god formidling. Jeg stod nå der mest i ro med et av kameraene.
De ble brukt til det de var best på  GoPRO, HX30,  C300 og XF305. Stills ble det også, men de tok jeg  fra C300. Jeg valgte nemlig progressiv modus, dvs. at alle bilden, 50 i sekundet var stills. EOS ble altså brukt.
Sa jeg at vi blogget med iPhone også…. Men det havnet ”bare” på nett.






søndag, februar 10, 2013

Studiereise til Cuba

I januar reiste jeg og kollega Veslemøy Hvidsteen til Cuba for å sjekke ut iPhone (only) som journalistisk verktøy. Her først er konklusjonen. Så følger rapporten som vi leverte til Institutt for Journalistikk.
Jeg jobber med å lage en egen blogg fra turen her og ellers  finnes det  masse  bilder  under Instagramnavnet Bloggerguy.
Smarttelefonen, i vårt tilfelle iPhone, gir enkel tilgang til miljøer. Men på Cuba hadde vi sjelden problemer med å få tatt bilde med speilrefleks heller. Der var like ekskusivt / oppsiktsvekkende med smart-telefon som stort kamera. Bildekvaliteten kan være særdeles god, men går klart ned i lite lys.Bildene holder i alle fall til bruk på webben.Vi har sammenlignet med speilrefleks-kamera og det holder lenger  i lite  lys. Utløser på kabel til hodelelefonerer på iPhonen, er til stor hjelp. Folk vil gjerne se bildet og den gode skjermen på telefonen fungerer fint for framvisning. Telefonen skaper kontakt  der vi mangler språk. Vi kan ikke spansk.
Målsetningen
Vi skulle i dette prosjektet beskrive bruk av iPhone og iPad som journalistisk verktøy.  Vi skulle bestrebe oss på å lage historier som illustrerer det vi beskriver av fordeler og ulemper i forhold til tradisjonelle arbeidsmetoder og verktøy.
Videre var målsetningen å ta opp og rafinere stills-fotografering for oss begge. Verktøyet er iPhoneog iPad for skriving og eventuelt fotoredigering.
Bakgrunnen er at vi ser at terskelen for historiefortellig er blitt  lavere knyttet til ny teknologi. Telefonene er raskt blitt mye bedre på multimedia. Er det mulig for journalister å reise bare med  iPhone eller tilsvarende smart-telefoner. Hva betyr dette for kringkastere og andre nyhetsformidlere? Hva betyr dette for historiene?
Vi har i dette prosjektet også hatt med et speilreflekskamera Nikon 3200, for å kunne sammenligne kvalitet og tilgjengelighet til miljøene vi oppsøkte.
Hensikten var altså å prøve å kommer tettere på folk og miljøer med denne type opptaker / verktøy.Vi ønsket å finne ut av om dette bidrar altså til annerledes historier og kanskje bedre journalistikk.Men det utfordrer oss også på presseetiske spørsmål. Hva gjør dette med med utsatte grupper ogenkeltmennesker?
Blogging underveis, slik vi hadde antydet i søknaden, var ikke mulig da vi bodde privat og internettikke var tilgjengelig. 3g finnes ikke på Cuba.
Vi mener NRK er tjent med å øke kompetansen på stills fotografering.
Det er åpenbart at de bærbare enhetene kommer til å bety mye for bransjen vår.
Vi ønsker å være i forkant av denne utviklingen.
Aktualisering:
Smarttelefonenenes kvaliteter og funksjonaliket har i en periode nærmest parkert salget av “point andshoot”, konsumentkamera. Også bruk av speilreflekskamera er rammet. Dette har vi ikke forsket på, men vi ser av statestikken på Flicker at iPhone 4 , 4S  og 5 er ledende på opplasting. Årsaken er funksjonnalitet og tilgjengelighet. Kamera er alltid med oss. Automatitikken er god og ikke minstfinnes det publisering direkte fra der bildene blir tatt. Det siste året har kompaktkameraene tatt etter og funnet løsninger med direkte levering til en eller annen “sky”, og viktigere Facebook og Youtube,for video. I høst har den store interessen for Instagram vist hvilken kraft det er i bildespredning.
iPhone som journalistisk verktøy:
I 2012  hadde NRK en stor satsning på iPhone som verktøy. Kompetanseavdelingen holdt ikke mindre enn 17 dagskurs i temaet. Hovedvekt var opptak og direktelevering til radio, men også stills og opptak av video fra hendelser til nett og TV.
Apple og etter hvert de andre leverandørene,  har laget et godt økosystem gjennom sine nettbutikker for software, eller apper, som det  kalles. Det finnes hundrevis av gode aktuelle apper for journalistisk arbeide. Når det gjelder fotografering, kommer en langt ved bruk av standard kamera-appen. Verktøy for levering fra felt drøftes ikke i denne rapporten, da vi ikke kom borti internett på vår reise på Cuba. Vi har derfor heller ikke brukt iPhone eller iPad til bearbeiding i noen særlig grad på turen.
iPad på en slik tur er allikevel et flott og viktig verktøy. Den har blitt brukt som kart/ GPS, notisblokk og skriveverktøy for historiene.
Resultater i kortform:
Vi har vært på reise i 14 dager.
Vi har tatt ca 2000 bilder hver.
Vi har kjørt ca. 215 mil og vi har tatt opp ca. 25 haikere
Vi har skrevet historier underveis og fortsetter det arbeidet nå.
Vi har lagt vekt på å oppsøke forskjellige lag av folket og har derfor bodd privat i “Casa Particulare”. Vi har oppsøkt mange kirker og kirkesamfunn, musikk og dansemiljø, sett på orkanens Sandysherjinger og sett spesielt på hvordan folk får tildelt sin kvote av  daligvarer i revolusjonens Cuba. Vi har lagt vekt på å få tillatelser for å ta  bilder. “Sneaky” kamera er brukt bare leilighetsvis. Ved å snike til seg bilder, må bilden bare brukes som anonyme illustrasjoner og da kommer vi ikke til historiene til den enkelte.
Ingen av oss snakker spansk, så det var en utfordring. Kan bildene vi tar være en døråpner  for å komme inn i miljøene / historiene? Historiene vi har skrevet er derfor til en viss grad oppdiktet, altså ikke nødvendigvis helt sanne.
Reiserute:
4-6/1     Oslo –Varadero
6-8/1     Camaguay
8-10/1   Santiago De Cuba
10/1      Camaguay på nytt
11-13/1 Trinidad
13-18/1 Havana
18/1        Varadero-Oslo
Vi leide bil i hele perioden.
I Varadero tok vi bilder av turistområder, men også en rekke bilder i bo-områdene for de  som betjener turistene.
Turismen har ikke bare gjort godt. Vi finner prostitusjon og alkoholisme blant folk.
Hovedhensikten i Camaguay er å møte en fattig familie som lever under uverdige forhold i utkanten av byen. Det lukter kloakk og taket lekker hos familien. Sønnen i familien er nå gift  i Norge.
Bildet viser hvor et multiplum av bilder er tatt. Dette er metadata fra iPhonens GPS .
Hovedhensikten I Santiago er å oppsøke herjingene etter orkanen Sandy som blåste bort 15000 husog skadet ti ganger så mange. Vi traff berørte.
Vi så også på det religiøse livet blant folk ved å oppsøke diverse religiøse kirker og organisasjoner.Vi filmet og tok bilder på en danseskole for ungdom.
I Santiago feiret de 60 årsjubileum for Fidels Kastros innsats i revolusjonen. Vi tok bilder av et demonstrasjonstog som gikk fra Santiago til Havana. Det er 86 mil.
På veiene mellom byene fikk vi nærkontakt med folk på landsbygda, gårder og jordbruk på Cuba idag.
Trinidad står på UNESCO sin  liste over verneverdige byer. Vi konsentrerte oss om vanlige folks liv og levned. Vi tok blant annet bilder på barneskole og en nedlagt  kirke.
Havana er storbyen med 2 millioner innbyggere. Her fant vi de største klasseskillene. Bilder dokumenterer livet til fattige mennesker som bor i hus som skal repareres med støtte fra  UNESCO. Husene står i dag som forfalne og livsfarlige skjelett.
Det er lett å jobbe med iPhonen. Vi peker mot noen og spør om vi kan ta bilde.Ansiktsgjennkjenning finnes på 4S- og 5- telefonen. Grønn firkant. Klikket gjør vi på hodetelefonens lednings + (volum)-knapp. Noen ganger må vi dvele litt før vi klikker. Kamera trengert litt tid for å fokusere
Deretter viser vi gjerne fram bildet og de smiler. Ofte inviterer de oss inn. Det er ingen sjenanse å spore når de viser dålige og uverdige boforhold.
Hvis det er bilde av en ting, vil jeg kunne bestemme eksponering og focus ved å trykke på objektet med fingeren… hvit firkant dukker opp.
Alikevel ser vi stadig at kamera må stå i ro. Alt blir ikke skarpt. Bevegelse av objektet øker faren for uskarpe bilder. VM som også jobber med speilrefleks har større sjangse for å få skarpe bilder i første klikk. Men hun har ikke fordelen med å kunne skyte i vinkel.Med iPhone kan vi stikke kameraet innenfor vindusgitter og rundt hjørner, om nå det er et poeng. Om jeg trenger å begge hender på kamera og display, kan jeg i enkelte tilfeller velge å ha utløser mellom tennene. Utløser, og for så vidt andre funksjoner på skjermen, trenger en viss presisjon slik at ikke instillingene samtidig forandres eller frontkamera plutselig velges.
Motlysfotografering, det vil si at sola treffer linsa, må ungås på iPhone. Å bruke en hand for å skjerme lyset fungerer dårlig grunnet den vide linsa. Zoomen på iPhone er digitalog ikke til særlig hjelp. Vi oppnår det samme i bearbeiding.
I lite lys må iPhonen stå helt rolig, og det blir forsterkningsstøy. iPhone har 8 megapixler, men de er ikke store nok, og det går ut over lysfølsomheten.
Der bildene trenger at vi fokuserer ett sted og eksponerer et annet, f. eks. vedmotlysfotografering,  bruker vi appen Camera+
Videre bruker vi gjerne kamera-appens HDR funksjon. Den tar raskt 2 bilder og lager to kopier av bildet. Første bilde er ubearbeidet, og nummer to er de to bildene prosessert sammen. Her tas det hensyn til høylys og lavlys. Dette fungerer bra når motivet står  rolig. Minne i kamera fylles naturligvis raskere opp, men det er ikke noe problem på denne turen. Og videre tar det  litt lenger tid før vi er klar for et nytt skudd.

torsdag, november 08, 2012

Karasjok, en mandag kveld..

Bussen svinger inn til Rica Hotel Karasjok. De to medpassasjererne kommer foran meg i køen og jeg rekker å se meg rundt i resepsjonsområdet. En gasspeis i hjørnet lager hygge. Det er åpen løsning mot den store spisesal. Der er ingen gjester, men fire samedrakter henger på storveggen over  baren og restauranten.  Det er kofter fra Karasjok og det andre tettstedet 14 mil unna, Kautokeino. Vi er i sameland.
Dette er pizzaen, men den er  stengt. 
Jeg får et "flashback" fra et tidligere besøk her i resepsjonen. En turistbuss havna foran meg i innsjekkinga.
-Where can we see the laps?
Jeg husker jeg følte meg ille berørt på vegne av de  to samene i resepsjonen.
Insjekkingen går bedre nå, men jeg irriterer meg over at hotellet skal ha vesentlig mere forskuddsbetaling enn det rommet koster.
-Det er polizy her.
-Dere stoler ikke på gjestene deres. Dere tror jeg skal ødelegge rommet? Jeg prøver å være litt brysk.
-Du er heldig. Vi tar bare 110%,  sier unggutten i resepsjonen.

Rommene er de samme som på alle rimelig konferansehotell, en seng, en stol og et bitte lite skrivebord fylt opp med egen-reklame.  Bordet er ikke brukbart til noe som helst. Hvis jeg prøver å jobbe der med  PCen min, stanger jeg nesten i TVen som henger rett over. Det som skiller dette hotellet fra andre lignende, er at alle rommene har et reinsdyr-gevir over TVen.

Jeg må ha mat, men å sette meg i den store tomme salen og betale 400 kr, gidder jeg ikke. Jeg går ned til kaféen. Her får jeg lapskausen til 140,- kr
Broen over  elva  som gav Karasjok navnet
-Bare forsyn deg selv.
Sist jeg spiste her var det også lapskaus. Da sa jeg:
-Er den god?
Svaret kom etter en lang stillhet...
-Du skal få den for 100.
Jeg liker dette. Her er det enkelt, ikke noe fjas.
En 55 tommer flatskjerm lyser opp i rommet. To barn sitter i en krok og spiller gameboy. Ellers er det tomt her óg.
Med full mage går jeg en omvei tilbake til hotellet. Her er en bro over elva med samme navn, Karasjohka, to rundkjøringer, to besinstasjoner men tre dagligvare butikker. Dette er  sentrum av Karasjok. Her er furuskog. Jeg har lære at forskjellen mellom samebygdene Kautokeino og Karasjok er nettopp at nabobygda mangler trær.
På hauene på hver side av elva ligger boligområdene.
Bortenfor rundkjøring nummer to på vei tilbake ser jeg en imponerende arkitektonisk kreasjon. Det er en siluett som ligner en lavo.  Det er Sametinget. Sammen med NRK og kommuneadministrasjonen, er dette de største arbeidsplassene her.

Det snør lett og på Statoil lyser det minus 8 grader. Lufta oppleves som utrolig tørr og jeg som nesten alltid fryser, syns dette er flott.  Jeg legger meg tidlig. I morgen klokken 0800 skal jeg til Sapmi, eller Sameradioen som det het tidligere, å gjøre det jeg er kommet for.